Talehjørnet Ukens bilde/arrangementer Filosofisk allmenning
Først en forskjell på å rette og det å være rettferdig.
Rettferdighet er noe både voksne og ikke minst barn er opptatt av. På engelsk har vi «fairness», noe som jo er det vi på norsk sier: det å være «fair». Barn har en egen evne til å si rett ut om hva som er sant; og vi hører at noen er stygge og andre; pene. Om et menneske som er skjønt; da menes det ikke den ytre skjønnheten, men den indre, og det moralske; som barnet klartseende i sitt følelsesliv utroper.
Sammenhengen mellom det rettferdige og det estetiske blir klarere ved å se på det etymologiske; at «fair» og «fager», «fegre» har samme norrøne opphav. se https://naob.no/ordbok/fair
Til forskjell ifra etiske vurderinger, er rettferdighet en annen type logikk, enn når vi snakker om lov og rett. Ja, man blander sammen rett og galt med det skjønne og stygge.
Skjønnhet og rettferdighet kan også beskrives av et tredje ord, som er; likevekt.
Her kommer det også an på en indre verden først. Den som balanserer på en jernbanelinje, må hele tiden finne sitt indre balansepunkt. Man kan holde sandposer i hver hånd, som øker vekten på hver side, men balansen eller likevekten; kommer først ved den indre anstrengelsen hvor likevekts-sansen tilkommer.
Skjønnhet har med det som er det gylne snitt å gjøre, hvor altså armer og ben står i et hederlig forhold til horisontale og vertikale roms-krefter. I de fleste sportsgrener teller stilkarakteren, og mange hadde ikke giddet se på fotball, hvis ikke også estetisk ballbehandling hadde hatt en betydning. Ja, underholdningsverdien hadde forsvunnet helt om det bare er målene som tellet, som jo gjennom 90 minutter oftest bare er få eller rett og slett; ingen. Slik sett kan vi se at estetikken eller rettferdighet er dominerende faktorer i grupper, nasjonaloppgjør og i bygdekamper. Det er nært å si at folk er villig til å ofre seg for den estetiske nytelsen.
Sammenligner vi dette med rett og galt (rett og krumt), utgjør det en forskjell. Det som er rett, kan være særs rigid ovenfor det rettferdige eller det skjønne. Det helt rette kan være imponerende og nært opp til det perfekte. Samtidig er det ikke nødvendigvis vakkert, fordi den «perfekte verden», ikke gir tilgang til indre skjønnhet. Kunstnere kan også ha redsel ovenfor det hvite lerretet, fordi de er redde for at de ikke får til det fullkomne.
At noe er rettferdig eller skjønt, innebærer at du også som person hører med i en sammenheng hvor du ikke bare står utenfor og glor. Den indre balansen øver vi ikke bare når vi står eller er ute og går, men i hver balanse-forskyvning som resultat av hode-stillingen, som med øynene og likevektsansen hele tiden justeres opp.
Å rette eller å bedømme noe, er forskjell ifra å oppjustere, være skjønn, være rettferdig eller altså å være i balanse.
Rett eller rettelse, der dømmingen faller, er å huske tilbake. Vi har visst noe en gang, som nå faller oss i hu. Vi snakker om det erfaringsbaserte (empiri). Rett eller retning, handler om identifikasjon. Vi gjenkjenner noe i. I det som kommer opp ifra fortiden er det erfaringsbaserte som vi stiller oss til doms ovenfor i nåtid.
Rettferdighet (skjønnhet) er altså en logisk kraft som vi gjennom indre aktivitet utfører, for å oppnå likevekt ovenfor den ytre verden. Den følger læringen om det gylne snitt.
Å rette er en empirisk kraft, hvor vi henter opp hva vi husker eller vet ifra fortiden, og som her og nå ender med en nøye vurdering eller dom (identifikasjon). TJ
Se også Libra 2/2016 om Rafael og skjønnhet
Tema innlegg til arrangement mandag 8.mai se link FB.
-Til 18.3.24:
Lenke Kosmonymia
Legg igjen en kommentar